torsdag 21. oktober 2010

Odin - den enøyde!

Odin

Odin, den øverste gud!
Han var den viseste av alle gudene, og hos ham hentet de andre gudene råd når de var i nød. Han øste visdom av jotnen Mimes visdomsbrønn. Han hadde til gjengjeld satt sitt ene øye i pant hos Mime. Selv om Mimes brønn gir visdom, fortviler Odin over alt han ikke vet. Han henger seg da i livstreet Yggdrasil i ni netter, halvt levende og halvt død, og stikker spydet sitt inn i siden. Da skjønner han alle verdens hemmeligheter, og runene åpenbares for ham. Stor innsikt oppnås kun gjennom store offer og smerte. Odin blir alltid fremstilt som enøyd, og noe gammelaktig. Likevel ble han sett på som sterk, så fager at det var en fryd å se ham og væpnet med spyd og skjold.
I Valhall og Vingolv, hvor Odin holdt gilde for guder og einherjer, nøt han selv ikke annet enn vin, noe som både var hans mat og drikke. Den mat som ble satt på hans bord, ga han til sine to ulver, Gere og Freke (Geri, Freki; begge navn betyr: den grådige). Odin har også to ravner, Hugin og Munin (Huginn, Muninn, d.e. tanken og minnet), som sitter på hver sin skulder av Odins, og dem har han også en del av sin visdom å takke for. Hver dag flyr de ut i den vide verden, og ved dugurdtid kommer de hjem og forteller ham alt det de har sett. Derfor kalles Odin også Ravneguden.



Fra sitt høye sete, Lidskjalv i Vålaskjalv, ser Odin alt som skjer. På sin hest, Sleipner (Sleipnir), som har åtte føtter og er den raskeste i verden, rir han overalt hvor han vil. Han spyd, Gungne (Gungnir), treffer alt som han slynger det etter. På armen har han den kostelige ring Draupne (Draupnir). Av den drypper det hver niende natt åtte likeså herlige ringer.


Odin ble, som det synes, dyrket ved en egen slags menneskeofring, og dette har gjort mye til at han kom til å stå for våre forfedre som en hard og barsk gud. Likesom Odin etter myten hang i galgen, såret med spyd og ofret til seg selv, så var det etter flere sagnhistoriske fortellinger skikk å ofre menn til Odin ved å henge dem i galge og gjennombore dem med spyd. Skaldene kunne derfor kalle Odin "de hengtes gud" eller "galgenes herre". Han lot sin ravn fly til de hengte, eller gikk selv til galgen og tvang ved galder den hengte til å tale med seg. En historieskriver fra det 11. århundre, Adam av Bremen, forteller om offerlunden ved Uppsala tempel: "Det ofres ni hankjønn av hver art levende vesener, med hvis blod det er skikk å forsone gudene. Kroppene, derimot, blir hengt opp i den lund som ligger like ved helligdommen. Denne lunden er nemlig så hellig for hedningene at hvert tre anses som guddommelig som følge av ofrenes død og forrtåtnelse. Det henger hunder og hester ved siden av mennesker, og en kristen har fortalt meg at han har sett 72 slike kropper henge der mellom hverandre." En beretning om lignende fester med store ofringer av mennesker og dyr ved Leire i Sjælland har Thietmar, biskop av Merseburg, som levde rundt år 1000, innflettet i sitt bispedømmes historie. Rimelig nok kan det her være snakk om eldgamle ofringer til hellige trær; men utvilsomt har de hengte blitt oppfattet som Odins eiendom. 

I nær sammenheng med det egentlige Odinsoffer står utvilsomt det som Snorre forteller i Heimskringla: Odin lot seg like før sin død merke med en spydsodd, "og han tilegnet seg alle våpendøde menn"; "Njord døde av sykdom, og han lot seg også merke til Odin før han døde". Således kunne Odin motta mennesker som offer, ikke bare gjennom hengning, men også derved at den som ville unngå å dø strådød, risset seg med spyd. Og den som gikk mot en fiendtlig hær, kunne før kampen vie den til Odin ved å slenge et spyd over den med de ord: "Odin eier dere alle." Odin tok gjerne imot et sådant offer. Det gjaldt for ham å samle så mange einherjer som mulig om seg til den siste strid.
Blant æsene var flere krigsguder (valtívar), men Odin var den ypperste av dem. Etter ham ble kampen kalt "Odins vær", "Yggs leik" og sverdet "Odins ild". Odin var ikke overalt dyrket som den høyeste gud, og hans dyrkelse synes å være kommet forholdsvis sent i forhistorisk tid til Norden sørfra. I stedsnavn som er sammensatt med Odin, har vi god hjelp til å fastslå omfanget av Odins dyrkelse på forskjellige steder.


Odins hustruer er Jord og Frigg. Hans medhustruer er jotunkvinnene Grid og Rind. Hans sønner er Tor (med Jord), Balder (med Frigg), Ty, Vidar (med Grid), Våle (med Rind), og videre Heimdall, Hòd, Brage, Meile og Hermod.
Oldtidens konger og fyrster regnet gjerne sin ætt fra Odin, og derfor fikk han senere tillagt seg flere sønner som Skjold, stamfar for skjoldungene, de danske konger, Sæming, stamfar for Håløyg-ætten (Ladejarlene), Sige, Volsungenes stamfar ofl.



1 kommentar:

  1. hei hei, døds lunt at noen har tat seg tid til og lage oversikktlig og forstålig har kikka litt etter dette nå, toler litt skrive fil nokk a de selv og :P

    SvarSlett