mandag 2. juli 2012

Det vi har fryktet mest av allt har nå skjedd!


Som en del av dere kanskje har fått med dere så har min pappa vert syk i mange år, mest sannsynlig på grunn av borelia. Men han har vert syk i ca. 10-12år nå. Er ikke helt sikker nå det starta. Å på den tiden så kjente ikke norske leger ikke så mye til sykdomen (gjør vell enda ikke det heller). Men det har gått mange år, og den har gjort mye skade. om det er borelia vel å merke.. Veldig frustrerende når en ikke vet 100% sikkert..

Men dem har gitt han behandling får det nå, vi fekk hjelp av medi 3 og dem har kontakt med tyskland som har litt mer peiling på borelia. Nå får litt siden mente dem at han var fri får borelia i kroppen. Men det store spørsmåle var om han kunne bli rehabilitert..

det siste åre har det stått stille, han har ikke blitt noe bedre men heller ikke noe verre. Han satt i rullestol, hadde ingen balanse, han vansker til og med med å prate. Det han sleit mest med var annfalla sine, der han detter vekk.. dette skjedde vist det er får varmt, drøkke for lite eller lenge siden han hadde spist, han kunne heller ikke spise for mye.

Torsdag blei min pappa innlagt på sykehus på grunn av omgangsyka. Da sliter han med å få i seg næring og får lett anfall, eller blodtryks fall.. dem her ikke helt sikker på hva det er. Han husker i vartfall ikke når det skjer og stivner til i ansikte å hendene.. Men han blei no sendt til sykehus, da får han nemlig veske intravanøst sånn at han skulle unngå blodtryks falla. Det var jo berre får sikkerthet skyld, han skulle komme hjem mandag.

Han har ver innlagt mange ganger på grunn av sin sykdom, f.eks en gang datt han vekk i en halvtime og vi fekk ikke kontakt med han. og da blir vi seff redd... Men denne gang var det jo berre omgangsyka, vi hadde forventa å få han hjem mandag. Det var jo ikke så "alvorlig" denne gang.. Han skulle komme hjem!

Min mor og tante (pappa's eneste søster) var å besøkte han på fredag ettermiddag. Og han såg helt normal ut.  og han hadde tidligere ringt på legen å klaga på litt slim i halsen, og fekk da slimløsende. og berre det at han ringte etter legen er kjempe bra, så sta som han er. han skall ikke vere til bry! Veldig lik min farfar.. merklig! ^^ så han sa fra, og det betyr mye!

kl halv 10 var legen innom å sjekket med han, og allt såg normalt ut. Det var jo berre omgangsyka så ikke engang legene var forberett på hva som kom.. litt over 11 var legen inn til han igjenn og da fant dei han livløs. noe som kom som et stort sjokk for oss alle!  Det blei fåretatt gjennoppliving men til ingen nytte. Dei vet ikke hvor lenge han hadde vert borte. 

Mora mi ringte meg 2 tiden på natta, jeg skjønte at dette er ikke normalt og at noe var galt. Hun sa berre at vi måtte samlest, og jeg hørte det på stemma hennes at noe var veldig glat. Men i frykt så turte jeg ikke å spøre en gang hva det var.. berre nølte ikke med å komme meg ut av senga..

Tanja (min søss) skulle komme å hente meg. Jeg har vert uten bil ei ukes tid med den dagen hadde vi fått den raparert, så jeg ringte først mamma får å høre om jeg skulle berre kjøre selv, da hørte jeg at tante og onkel var i bakgrunn og mamma var enda "verre" i stemma. Og da fekk jeg vite at vi skulle til sjukhuse. Jeg turte enda ikke å spørre og klumpen jeg hadde i halsen blei berre større.. Greit, jeg må sitte på med Tanja. Tante og Onkel var med og vi skulle til sjukhuse, dette var alvorlig.. Jeg ringer Tanja får å høre om jeg skulle begyne å gå, jeg klart ikke lenger å sitte der å trippe. Ringer Tanja å mannen hennes svarer, jeg hørte det på han at også han viste ikke helt hva han skulle sej, Tanja var borte med Erica (elste søss) får å vekk dem. Så jeg måtte ringe Erica, hun tar tlf og jeg hører på stemma at hun hadde knøkke sammen. Og hun viste ikke hva hun skulle sej hun heller. Jeg sa jeg begynte å gå ned til dei. Og jeg tror nok jeg hadde godt av den gå turen, jeg fekk forberede meg på det verste. Tankene svirra og frykten å redselen økte.. Og når jeg kommer ned til Erica så knekker hun sammen og da sa jeg at jeg vet ikke hvor gale det er, dei fekk sjokk.. Og jeg fekk vite at Pappa var død.. Jeg knakk sammen men jeg tror jeg enda var i sjokk.
Det var helt uvirkelig! Det var jo berre omgangsyka! Han skulle jo komme hjem igjenn!

Vi kom oss bort til sjukhuse og skulle få sjå pappa, Men det var ubehagelig. Alltså på grunn av omgangsyka så måtte vi jo ha på frakk, hansker og munnbind. Det var veldig ubehagelig og "kalt", sjukehus i seg selv er jo ikke noe sånn serlig koslig at det gjør noe.. Men pappa var vakker der han lå, selv om jeg kunne virkelig ønske jeg kunne få en siste varm klem! Det å sjå han berre ligge der livløs.. det.. ja.. vet ikke helt va jeg skall si.. en står der lissom berre venter å håper på at han skall trekke pusten, men ingen ting skjer.

Det skjedde allt for brått! En får lissom ikke si dei siste ord, siste klem og en siste farvell.. En kan jo seff.. men ikke uten noe respons. Ingen var forberett på det her!

Legen fortalte oss at det er vanskelig å si hva som har skjedd, enten så har han hatt et av sine anfall og muligens ikke fått nok oksigen, eller mest sannsynlig så kan det ha vert hjerteinfart. Men det viktigste i vartfall for meg var å høre at han ikke har kjempet eller hatt det vondt! Det ser ut til at han berre hadde døtte vekk uten å merke det selv. Og det er i vartfall godt å vite..

Pappa blei berre 60år, allt fortidlig forlot han oss! Men jeg kommer alltid til å huske det pappa! Du er den som tok oss med på fjelle, lærte oss å fiske. Selv om du ikke fekk deg en sønn så fant du fort ut at også jenter han læres "gutte ting".  Jeg kommer til å sitte igjen med mange gode minner fra deg.

Jeg husker da vi var på fjelle og du sto å gravde etter torv og jeg kasta frispin og sneia akkurat høre ditt..
Allt du selv har bert på gryggen opp til hytta, den arbeids mannen du en gang var som alltid sto på uansett..
Og når en av oss ungene var syk så var det is som hjalp på mente du og kom springende selv med skål og skjei til seg selv..

Jeg vet jeg blei sint på deg da du skulle ta eksen min, men jeg ser det nå.. Du ville beskytte meg og du var glad i meg. Unnskyld! Aldri tvil på det! Jeg er utrolig glad i deg og er så takknemlig får den tiden jeg har fått sammen med deg, allt du har lært meg (er vell ikke mange jenter som knekker naken på en fisk med berre nevene), alle minnene. Og jeg skall passe godt på at dine barnebarn vet hvem du er, og dem skall få høre om alle dine røver historier du har opplevd da du var ung!

Jeg kommer til å savne det sårt!
Hvil i fred kjære pappa!
Vi er så glad i deg!


(Pappa og meg)






mamma og pappa <3


Her er et tidligere innlegg jeg har skreve om pappa, står litt mer om sykdomen hans...



Photobucket  

4 kommentarer:

  1. :'( Huff... Så utrolig trist å lese.. Det jeg er mest redd for i hele verden er å miste et familiemedlem/foreldre, og jeg skjønner godt at du har det tungt nå.. Håper det går bra med dere, til tross for situasjonen. <3 *klem*

    SvarSlett
  2. Dette var fryktelig trist å lese. Dere er så vakre på det bildet han følger deg opp kirkegolvet. Fred over minnet og varme tanker.

    SvarSlett
  3. Så utrolig leit :'( Håper inderlig det går bra med deg og at du får all støtten du trenger.

    SvarSlett