Norrøne mytologi

Norrøne guder!

En kjempe så stor som hele verden!

Ingen vet hvor tåken kom fra. Ingen kan si hva som tente den første gnist. Vi vet bare: i begynnelsen var Kulde og Varme. På den ene siden Niflheim, med frost og tåke. På andre siden Muspellsheim, et hav av frådende flammer. Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg: Ginnungagap. Her, i dette veldig rotrommet - Midt mellom lys og mørke- skulle alt liv få sin begynnelse. I møtet mellom is og ild.
    Får det fantes en råk et sted i tåkeheimen, og fra den kilden strømmet det elver ut i Ginnungagap. Fosset over kanten av stupet og førs til store, hengende istapper, dekket med rim, det ene rimlaget oppå det andre. Slik blei hele den ene kanten av Ginnungagap fylt med is, sne, fuktighet og kulde.
    Men på motsatt side - fra Muspellsheim - slikket flammene, danset det gnister. Midt ute i Ginnungagap ble luften mild og stille. Isen og rimet møtte varmen. Det begynte å smelte og dryppe. Og av dette møtet… formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen - en menneskelignende kjempe, en jotun.
    Hans navn var Ymer. Større rise har aldri levet.



Det hvor isen smeltet, formet dråpene også et annet vesen - med jur og horn: en diger ku. Kua heter Audhumla. Og melka hadde hun mer en nok av. Den rant som store elver fra de veldige spenene hennes. Slik fant Ymer mat.



Kuer liker salt. Og denne første av alle kuer var ikke annerledes enn de vi kjenner i dag. Audhumla ga seg straks til å slikke de salte, rimslåtte stenene som fantes omkring henne og Ymer. Men nå skjedde det noe merkelig. For en av stenene var langt fra slik som alle de andre…
    Første dagen kua slikket,  kom det om kvelden et menneskehær opp av stenen!
    Neste dag dukket hodet og ansiktet frem. Og tredje dagen var hele kroppen ute. Det var en mann. Han var stor og vakker. Han het Bure - og fra ham stemmer gudene, det vi kaller æser.
    Kjempen Ymer fikk barn med seg selv. Mens han lå og sov, begynte han å svette… og frem fra den venstre armhulen hans vokste det plutselig et mannelig og et kvinnelig vesen. Og bena til Ymer ville antagelig ikke være dårligere en armene… føttene hans paret seg med hverandre og fødte en sønn med seks hoder. Dette er begynnelsen til rimtussenes slekter, de vi også kan kalle troll og riser, men som vi best kjenner som navnet jotuner.

Først må det ha gått ganske bra. De nye skapningene må ha greid å leve i fred med hverandre. I hvert fall fikk de barn sammen…
     Odin - han som senere skulle bli høvding for alle guder - er sønn av jotundatteren Bestla og Bures sønn Bòr.
    Men det blir stadig flere rimtusser. Kjempen Ymer er lat og doven. Han drikker melk og sover. Stort annet gjør han ikke. Men hele tiden tyter det ut nye skremmende troll fra den store kroppen hans. Det er rent så det kryr av jotner. Odin og brødrene hans - Vilje og Ve - Føler seg truet. Det vet at de er i mindretall. De vet at den som er annerledes alltid står i fare for å bli skjøvet ut. Og de vet at de lever på kanten av et stup…

    De bestemmer seg for å gjøre opprør mot Ymer og slekten hans, Odin og brødrene hans lister seg opp på den sovende kjempen.
    De har laget seg våpen. Nå går de til angrep.
    Det blir en veldig kamp. Blodet spruter som geysirer fra de store sårene til Ymer. Han brøler så isbreene slår sprekker. Men Odin og brødrene hans seirer. De dreper kjempen. Og en flodbølge av blod skuller over alt og alle. Æsenes fiender drukner. De vaskes ut over kanten av Ginnungagap og forvinner i avgrunnen.



    Også Audhumla - den store  kua - må ha blitt revet med. For siden dette blodbadet er det aldri noen som verken har sett eller hørt henne.
    Bare to av jotnene redder seg. Det er Bergelmer og kona hans. De flykter inn i skodden, og gjemmer seg i tåkeheimen. Fra disse to stammer nye rimtusseslekter. Men fra nå av er det gudene - æsene - som har overtaket.
    Æsene sleper den døde Ymer midt ut i Ginnungagap - det store tomrommet. Legger ham som en bro over avgrunnen, et lokk over det veldige stupet. Her skaper de verden - en kjempes lik. Blodet hans blir hav. Kjøttet til land. Knoklene blir fjell og klipper. Tennene og knuste bensplinter blir til stener og ur. Håret blir til trær og gress. Hjernen hans kaster gudene høyt opp i luften. Slik blir skyene til. Og selve hodeskallen… den setter de som en hvelving, som kuppel over alt det skapte. Den blir himmelen.

    Frem fra liket til Ymer kryper det små mark. Det er opprinnelsen til dvergene. De underjordiske som lever i huler og grotter. Dvergene er vedens beste smeder. Men de er ikke alltid til å stole på, og som regel tar de parti med jotnene. Likevel valgte æsene fire av dem - fire av de første dvergene - til å støtte himmelhvelvingen, vokte verdens fire hjørner. Disse dvergene heter: Østre, Vestre, Nordre og Søndre.
    Selv om himmelen er høyt over oss, så er den altså til å ta og føle på. Gudene fanget gnister fra det varme Muspellsheim i syd, og festet dem til himmelen. Der henger de nå og funkler. På innsiden av det som en gang var kjempen Ymers hodeskalle. Slik ble stjernene skapt.
    Så stor var Ymer - det første levende vesen. Så ufattelig stor.

    En gang Odin og brødrene hans vandrer langs stranden, finner de to trestokker som er drevet i land. De ser at stokkene kan minne om spakninger som dem selv. Og gudene er lekne. De reiser stokkene opp. Kler på dem. Og gir dem liv…
    Odin blåser livets ånde inn i trestokkene, så de kan puste og leve. Vilje gir dem forstand og bevegelse. Ve gir dem tale, hørsel og syn. De gir dem varme og farve. Nå er ikke stokkene bare drive-ved lenger, men mann og kvinne. Æsene kaller mannen Ask og kvinnen Embla. Fra disse to stammer alle mennesker.

Mennesker fødes og dør. Jotnene er igjen mange. Men alt står på en måte forunderlig stille. For ennå finnes det ingen tid. Ikke før gudene lager vognene som kan trekkes over himmelen…
   
Jotunkvinnen Natt var mørk og sort. Med Delling, som var av gudenes ætt, fikk hun sønnen Dag. Han var lys og fager. Odin gikk til Natt og sønnen hennes. Ga dem hver sin hest og hver sin vogn. Så satte han dem opp på himmelen, for at de hvert døgn skulle reise jorden rundt.
    Natt kjørte foran. Hesten hennes heter Rimfakse. Den har rim i manken, og duggen som hver morgen faller over markene, er skumdråper fra bisselet dens. Bak henne kommer sønnen Dag. Hans hest heter Skinfakse, fordi det stråler og skinner fra manken dens.
    Fra nå av går det an å skjelne mellom døgnets tid - og det er mulig å telle dager og år.
    Dagslyset kommer altså ikke fra bare fra solen - slik vi gjerne tror. Selv om solen er kat nå, av gnister fra Muspellsheim. Og månen har fått sin rette bane.
    Også sol og måne er satt på hver sin himmelvogn. Det er to menneskebarn som passer på at de ikke faller av, og som styrer de raske hestene. Det henger slik sammen:
    En mann het Mundilfare. Han hadde to barn. En gutt og en pike. De var så vakre, og han var så stolt av dem, at han kalte datteren Sol og sønnen Måne. Men gudene ble ergerlige over dette overmotet.
    Som straff tok de barna fra ham. Sol ble satt til å styre hestene som drar vognen til den virkelige solen. På samme måte styrer bror månen. De to har alltid hastverk. Og det er ikke å undres over. For to veldige ulver er stadig hakk i hæl, glefser etter dem og vil sluke dem. Og det er ikke vandlige ulver. De stammer fra gammle trollkvine som bor i Jernskogen, langt mot øst. Trollkvinnen er mor til mange jotner, og alle har gråbeinskikkelse.
   
Og vinden… hvor kommer vinden fra?
Den skyldes en jotun som heter Ræsvelg. Han bor i verden nordre hjørne, og han har skikkelse av en kjempe stor ørn. Når han er ute å flyr, setter han hele luften i bevegelse med de veldige vingeslangene sine.

Verden er skapt. Men den er full av fiendskap og ufred. Æser og jotner er i strid. Likevel hender det at de også møtes i mykere favntak…



_____________________________________________________________


Norrøn mytologi fra A til Å:

Alfer
Småvokste eteriske åndevesener.
Allfader
Odin
Allsvinn
Den "meget raske". En av de to hestene som drar solen over himmelen.
Alver
Guddommelige vesener. Gode og onde
Alvheim
"Alvenes verden", som ligger bortenfor Åsgård. Her bor Frøy og lysalvene.
Angerboda
En Jotunkvinne som lever sammen med barna hun har med Loke; Fenrisulven, Midgardsormen og gudinnen Hel.
Ask
De første menneskene ble formet av tre, og het Ask "treet Ask, og Embla "Alm".
Balder
Sønn av Odin og Frigg. Vennlig, mild og klok.
Berserk
"Bjørneskjorte". Krigere som var viet til tjeneste hos Odin.
Bifrost
Broen som leder fra jorden til himmelen og Åsgård.
Brage
Dikterkunstens gud, sønn av Odin.
Breidablikk
Balders vakre bolig.
Brynhild
Kvinne som kjemper i strid, sammen med menn.
Draug
En dødning, gjenganger. Senere i folketroen; en druknet person.
Draupne
Odins magiske ring.
Dverger
Småvokste vesener som bor under jorden og i klipper.
Einherjer
Krigere som har falt i kamp, og kommet til Valhall.
Eir
Legekunstens gudinne.
Embla
Navnet på den første kvinnen.
Fenrisulven
Monster av en ulv. Sønn til Loke og Angerboda.
Fensalene
Gudinner i Friggs bolig
Finbulvinter
En treårs periode med kulde og mørke uten sommer i mellom. Kommer før Ragnarok.
Frigg
Balders mor, Åsgårds herskerinne. Æser og åsynjers dronning.
Frøy
Den fremste fruktbarhets guden.
Frøya
Den fremste fruktbarhets gudinnen.
Fylgje
En kvinnelig skytsånd.
Galder
Trollsang som framføres med gjallende, skrikende stemme.
Garm
En ulv som vokter inngangen til Hel.
Gimle
En sal med gulltak, i Åsgård.
Gjallarbroen
Gulldekket bro som fører til Hel.
Gjallarhornet
I dette hornet blåser gudene til kamp ved Ragnarok.
Gjere
En av ulvene til Odin. Den andre heter Freke.
Gjoll
Den elven som skiller de levende fra de døde.
Gungne
Odins spyd.
Hate
Mystisk ulv som løper foran solen og etter månen.
Helhest
Mystisk hest som viser seg når noen skal dø.
Helvete
Dødsriket.
Hugin
En av Odins to ravner.
Hulder
Skogvesen
Idunn
Fruktbarhets og kjærlighetsgudinne
Jernskogen
En forferdelig urskog langt oppe i nord, der Fernrisulvens venner holder til.
Jord
Jordens gudinne, mor til Tor.
Jotner
Storvokste innbyggere i Jotunheimen.
Landvetter
Overnaturlige småvesener på Island og i Norge.
Linnorm
En mystis hvit orm som kan være en fortrollet helt.
Loke
Tors følgesvenn, skifter skikkelse.
Lysalver
Hører til i himmelen.
Mara
Mara angriper, plager og kveler sovende mennesker.
Midgard
Menneskenes verden, omgitt av et stort hav.
Midgards ormen
Ved Ragnarok slipper ormen løs, og den og Tor dreper hverandre.
Mjølner
Navnet på Tors veldige hammer.
Munin
En av Odins to ravner.
Nidhogg
Orm som lever ved Yggdrasils føtter.
Nisse
Gårdens overnaturlige beskytter.
Njord
Hersker over hav og vind, kan stille storm, slukke brann og gi fiskelykke.
Norner
Bestemmer skjebnen til nyfødte barn. De spinner tråder som avgjør verdens skjebne.
Nøkken
Overnaturlig vesen som hersker over innlandssjøer og vassdrag.
Odin
Gudenes konge, han kan endre skikkelse.
Ragnarok
Verdens undergang. Etterfølges av en ny fredelig verden.
Skade
Gudinne for jakt og skiløp.
Skidbladne
Skip med magiske evner.
Skinfakse
Hesten som drar solen/dagen over himmelen.
Skjold
Sønn av Odin, som ble konge av Danmark.
Sleipner
Odins hest med 8 ben.
Tjalve
Tors tjener og følgesvenn.
Tor
Sønn av Odin. Han er tordenens, jordbruket, bøndenes og de frie menneskers gud.
Troll
Naturvesener. Stjeler gjerne nyfødte barn og legger igjen sine egne stygge trollunger.
Ty
Den høyeste guden.
Utgard
De onde makters verden, utenfor Åsgård og Midgard.
Valhall
De falne krigeres hall, og Odins bolig.
Valkyrjer
Kvinnelige vesener. Ledet strider på Odins vegne, og valgte ut hvem som skulle falle.
Varulv
En person som periodevis eks. ved fullmåne forvandler seg til ulv og angriper mennesker for å suge deres blod.
Vetter
Små, og for det meste usynlige folk som bor sammen under jorden.
Yggdrasil
Det evig grønne verdens treet. Verdens midte og forbindelsen mellom menneskene, maktene i himmelen og under jorden.
Yme
Urvesen. av Ymes kropp ble jorden og himmelen skapt.
Æser
Den fremste norske gudekretsen.
Åsgård
Midt i verden, men på et himmelsk plan, har æsene boligen sin, Åsgård.

_____________________________________________________________________________


Tor

Tor med hammeren var Odins eldste sønn, og den nest mektigste guden, etter Odin. Han var tordenguden.

Tor hadde en vogn som ble dratt av to bukker; Tanngnjost (den tanngnissende) og Tanngrisne (åpne mellomrom mellom tennene). Bukkene kunne han spise, men de var like levende neste dag, så lenge han samlet alle beinene i hudene etterpå.

Når han kjørte over himmelen med vogna si, bråkte det forferdelig, dette kaltes Tor-drønn (torden). Jotnene var redde for Tor, så de gjemte seg når de hørte ham. Tor kjempet stadig mot jotnene, som var kjemper som bodde forskjellige steder, både i fjellene og i ødemarken, i skogen og i havet. Som våpen hadde han hammeren Mjølner, smidd av dvergen Sindre, som traff alt han siktet på, og kom alltid tilbake til hånden hans. Den kunne også gjøres stor eller liten, alt etter hva Tor hadde bruk for. Han brukte også en jernhanske for å holde Mjølner, og han hadde et styrkebelte (Megingjord) rundt livet.

Som mange andre av æsene hadde han flere roller. Han hadde også rollen som fruktbarhetsgud og krigsgud.




_______________________________________________________________


Loke
Loke, eller Loft (Loki, Loptr) er opprinnelig en av jotnene, men etter å ha blandet blod med Odin ble han tatt opp som en halvgud av æsene - men kan nok med rette regnes som deres fiende. Faren er jotnen Fårbaute (Fárbauti) og moren heter Lauvøy (Laufey) eller Nål (Nál). Han har to brødre, Byleist og Helblinde. Av utseende er han fager. Han er slu og ikke til å stole på, og er ofte til stor skade for æsene. Han gjør det som regel godt igjen når han blir tvunget til det av gudene, og viser seg som gudenes fiende - og jotnenes venn -  når det gjelder. Ved  Ragnarok kommer han tilbake som en av jotnenes førere, og barna hans forårsaker stor skade.
Loke hadde tre barn med gygra Angerboda i Jotunheim: Fenre, Jormungand og Hel. Fenre er en ulv, Jormungand er en eiterspyende orm, og Hel en fæl kvinne. Barna ble oppfostret i Jotunheim, og gudene visste allerede da at de kom til å volde dem mye vondt. Odin sørget for at de ble brakt til Valhall, men ville ikke drepe dem; skjebnens gang måtte ikke brytes, og det hellige fristed Valhall måtte heller ikke krenkes. Likevel forsøkte de å plassere dem slik at de gjorde minst mulig skade; Hel ble satt ned i Nivlheim for å motta alle som døde av sykdom eller alderdom. Jormungand ble kastet ned i havet. Han er så stor at han rekker omkring hele Midgard. Fenris ble oppvokst i Åsgard, men gudene ville ikke drepe ham for ikke å forstyrre skjebnens gang eller krenke det hellige fristedet Valhall. Fenre var så vill at det bare var Ty som turde å gi den mat. Den vokste seg så stor at gudene forsøkte å binde ham. De forsøkte seg med list og sa at de ville teste hans styrke. Ulven slet de to første lenkene, men den tredje, Gleipne, var laget av noen svartalver og var den sterkeste. Æsene tok med ulven ut på holmen Lyngve i sjøen Åmsvartne. Ulven lot seg binde på det vilkår at en av dem la hånden sin i munnen hans til pant hvis båndet var uslitelig. Ty gikk med på å legge sin høyre hånd i munnen hans. Fenre klarte ikke å slite båndet, og da han så at gudene ikke hadde tenkt til å sette ham fri igjen, bet han hånden av Ty.
Loke var gift med Sigyn, og hadde flere sønner med henne. Dessuten ble han far, eller rettere sagt mor, til Odins hest Sleipner. Sleipner var verdens raskeste hest, den var grå og hadde åtte føtter.
Når en forsøker å knytte all informasjonen en har om Loke sammen til en helhet, viser det seg at dette er vanskelig eller umulig. Dette skyldes mangfoldet som er knyttet til denne skikkelsen. Det er mulig at dette mangfoldet skyldes at Loke gjennom tidens løp har fått stadig nye trekk, og at de nye står helt eller delvis i konflikt med de gamle. Det gjør ikke tolkningen av denne personen lettere at han kjønnslig sett er et dobbeltvesen. Kanskje er fortellingen om at Loke fødte Sleipner et passende trekk for Loke, og som svarer til at Odin kalte ham for barselkvinne i underverdenen. Det sies også i Hyndlakvadet at Loke spiste et halvbrent kvinnehjerte, og at han deretter fødte alle heksers stammor.
På tross av alle mytene Loke spiller viktige roller i, er han langt vanskeligere å forklare enn guder vi vet langt mindre om, som for eksempel Heimdall og Balder.

Lokes merkelige seksuelle type, kan se ut til å støtte teorier om at han bør settes i forbindelse med fruktbarhets- og vekstguddommer, men fra en videre synsvinkel ser Loke ut til å stå relativt fjernt fra denne gruppen.
En kan legge mer vekt på forklaringer om at Loke opprinnelig kan ha vært en dødsgud. Loke var altså Hels far, dødsgudinnen. Andre forklaringer går ut på at han utgjorde den destruktive siden av Odins vesen, og at han først senere har blitt spaltet ut som egen guddom. Men ser en Loke under ett, synes en tilknytning til dødsriket spinkel og usikker ut.
Det finnes ikke noe spor etter religiøs dyrkelse av Loke, og ingen stedsnavn tyder på at han har hatt helligdommer noen steder.
Loke lar seg ikke påvise hos sørgermanerne, og det finnes heller ikke nøyaktige paralleller til ham. Likevel finnes det trekk som kan knyttes til Loke: Mest påfallende er likhetene med enkelte momenter i myter om Prometheus. Han var av jotunslekt, sønn av titanen Iapetos - av natur gudenes motstander. I de greske mytene er han ikke bare menneskenes skaper, men er også deres velgjører: Zevs hadde nektet de jordskapte del i ilden, men Prometheus stjal den til dem. På grunn av dette, og andre ugjerninger, ble han straffet. Han ble smidd fast i en klippe i Kaukasus. Hver dag kommer det en ørn som spiser av leveren hans, og hver natt vokser den seg hel igjen.
Det finnes absolutt likheter med myten om Loke her, men også forskjeller. Både Prometheus blir straffet på omtrent samme måte fordi de motarbeider gudene. Men mens den nordiske jotunsønnen fører sin krig på egne vegne, hører Prometheus hjemme i de såkalte kulturguders krets - de stilte seg på menneskenes side og brukte sin intelligens til å fravriste gudene fordeler og krefter de hadde nektet menneskene del i. Loke ytte ikke noe bidrag til kulturen som kan sammenlignes med Prometheus` gave - fiskenettet har liten betydning sammenlignet med ilden, og han oppfant det heller ikke for menneskenes skyld eller gav det til dem.
Lokes konflikt med gudene ved Ægirs gilde har også paralleller i det greske sagn om Tantalos. Han var Zevs` sønn, men menneske og konge i Lydia. Gudene mottok ham ved deres bord, men da han viste seg uverdig til vennskapet ble han utstøtt og straffet med sult og tørst i underverdenen.
Slike sammenligninger, selv om de er usikre, bidrar ikke mye til forståelsen av Loke som helhet. Men de trekker ham uansett nærmere den gruppen av gamle gudeskikkelser som i mange folkeslags mytologi fremtrer som en blanding av komikk, bedrag, skamløshet og falskhet, og som i tillegg har hatt en funksjon som kulturskapere. Loke hører til en viss grad hjemme i denne gruppen, men ikke som kulturskaper. Hvis en skal se på alle mytene samlet; fra urtiden da han blandet blod med Odin og til Ragnarok, ser vi at han blir verre og verre. Han ender opp som Balders banemann og blir fører for jotnene i den avgjørende kamp. Således kan Loke betraktes som gudenes hovedfiende, og som en legemliggjørelse av verdens forringelse fra skapelsen til Ragnarok.